Oralt seksuelt overgrep

Jeg vil skrive litt om oralt overgrep. For det er også voldtekt. Det visste ikke jeg da jeg opplevde det. Jeg visste at jeg hadde sagt nei, men at han allikevel puttet kjønnsorganet sitt i munnen min mens han holdt meg nede. Det er voldtekt. Hadde ikke vennene mine ringt politiet etter jeg kom meg i trygghet, så hadde jeg aldri visst det. Aldri pratet om det og bare levd med plagene i ettertid uten å skjønne hvorfor. Politiet måtte forklare det for meg. Det samme måtte overgrepsmottaket. Det høres kanskje rart ut for noen at jeg ikke skjønte det. For jeg reagerte jo som jeg skjønte det. For eksempel så klarte jeg ikke å svelge på mange timer.

Seksuelle overgrep deles inne i tre hovedkategorier. Det er seksuell krenkende adferd, seksuell handling og seksuell omgang. SMISO skriver dette om seksuell omgang:

«Seksuell omgang: Samleie – vaginalt, oralt og/eller analt; innføring av fingre eller gjenstander i skjede eller endetarm; tvang til å onanere en annen.»
(http://www.smiso-oppland.no/definisjoner, 01.04.17)

Det store medisinske leksikon definerer det slik:

«Seksuell omgang omfatter blant annet samleie, samleielignende forhold (som kontakt mellom munn og kjønnsorgan) eller masturbering av den andre personen, og er det begrepet som for eksempel brukes om voldtekt og incest og å tvinge barn til å se på masturbasjon.»
(https://sml.snl.no/seksuelle_overgrep, 01.04.17) 

Det betyr at voldtekt er ufrivillig, rett og slett. Om det er noe du blir tvunget til å gjøre, se på eller noen gjør mot deg. Det er ikke bare samleie. SMISO skriver dette om seksuelt overgrep:

«Et seksuelt overgrep er enhver form for seksuell kontakt den andre ikke er i stand til å si ja eller nei til på grunn av alder, evne, beruselse, redsel, frykt eller trusler. Det er når handlingen er ulovlig, når den er hemmelig og ikke tåler dagens lys.»
(http://www.smiso-oppland.no/definisjoner, 01.04.17)

Det er mange mørketall for hvor mange som opplever overgrep. Jeg tror at det finnes flere som meg, som vet at det som skjedde var feil, men ikke tror det defineres som voldtekt. Det gjør meg trist, for det er ikke noe mindre jævlig om det ikke. Jeg synes det var godt skrevet og forklart at det er en handling som ikke tåler dagens lys. For det er jo det voldtekt er. En handling som blir begått i mørket, fordi det burde ikke ha skjedd.

Som i mitt tilfelle følte jeg at det ikke var alvorlig nok. At jeg ikke kunne ha de reaksjonene jeg hadde fordi jeg ikke ble tatt bakfra i en mørk gate. Og igjen, så kan jeg skjønne at noen ikke forstår det jeg skriver og at det ikke gir mening. Men jeg følte ikke at min situasjon var så ille i forhold til mange andre. Det er ikke så lurt å sammenligne seg med andre, ikke bare når det kommer til voldtekt men generelt i livet. Å sammenligne voldtekter blir jo egentlig for dumt. Alle voldtekter er ille, unødvendig og sinnsykt kjipt. Uavhengig av hvordan man ble voldtatt. Prøver jeg å tenke i alle fall.

Det tok flere uker før jeg klarte å pusse tennene ordentlig. Jeg kastet opp ofte i over et år. Ikke fordi jeg hadde en spiseforstyrrelse eller noe. Men jeg var mye kvalm og uvel. Jeg ble for eksempel kvalm av ulike lukter. Sosial angsten ble forverret og jeg ble deprimert. Jeg skadet meg selv for å prøve og få den psykiske smerten litt vekk. Tenkte egentlig å skrive et eget innlegg om reaksjoner og sånt, litt som dette hvor jeg siterer nettsider. Men ja, ville nevne det her.

Voldtekt er ikke bare ufrivillig samleie. Det er mer komplekst og kommer i ulike former. Det er lov å reagere. Ikke sammenlign deg med andre, for det som skjedde deg er en unik situasjon. Dessverre. Det er kjipt at det skjedde og det burde aldri skjedd, men du har lov å reagere akkurat som du gjør.

Oralt seksuelt overgrep

Jeg savner deg enda, Sindre

Jeg tenker fremdeles på deg hver dag, men det gjør ikke vondt. Jeg skulle ønske du var her, selvfølgelig. Samtidig tenker jeg at du er ganske heldig som slapp å overleve også, og det har jeg ikke dårlig samvittighet for lengre.

For til å begynne med så hatet jeg meg selv for å misunne at du døde. Det var ganske slitsomt og vondt å overleve, skjønner du. Livet ble helt nytt og vanskelig og rart. Livet ble tomt, ikke bare fordi du døde, men fordi at alt ble forandret og jeg visste at det aldri kunne bli det samme. Jeg var redd for hvordan livet skulle bli med en mamma som ble så hardt skadd og mistet deg. Jeg var redd for å leve videre uten deg.

 

siljesindre090406_012

Også var jeg usikker på om jeg noen gang kunne bli hel igjen. Jeg som var så avhengig av deg. Du passet alltid på meg. 10 år gammel og du lagde frokost til meg. Da du døde tok du med deg halve hjertet mitt. Nå lever jeg med et halvt hjerte, men jeg lærer meg til at det er det nye hele. Om du skjønner? Det er mindre, men det begynner å bli helt. Gir det mening? Det er jo ikke akkurat slik at du kan komme og gi tilbake den halve delen du tok med deg. Men det er helt greit. Jeg håper du har det godt der du er.

Du hadde ikke hatt det godt om du overlevde, ikke med de skadene. Så det trøster jeg med meg. Du var så aktiv, ikke sant. Hva hadde et liv uten fotball vært for deg? Det hadde ikke vært så kult. Jeg håper du spiller fotball der du er.

050

Jeg savner deg enda, Sindre. Men det gjør ikke så vondt.
Det eneste som gjør vondt er at jeg har glemt stemmen din. Jeg husker ikke hvordan stemmen din høres ut. Men jeg lover deg, det betyr ikke at du er glemt. Det er bare så veldig lenge siden jeg har hørt den.

Og jeg lever videre. Jeg var redd for at jeg ikke skulle klare det. Det viktigste jeg gjør er å prøve å hedre deg på de måtene jeg kan. Jeg har holdt appell og foredrag, vært i aviser og ukeblader. Jeg er aktiv i Foreningen Vi som har et barn for lite. Og hvorfor? For at du ikke skal bli glemt. At det blir litt mindre meningsløst. For jeg kan si hva jeg vil om at livet går videre og sånt, men det at du døde (og ulykken generelt faktisk) var helt meningsløst. Jeg er ikke så flink til å snakke om deg sånn til vanlig med venner og nye mennesker, men jeg prøver så godt jeg kan. Du lever videre i hjertet mitt og til mange flere.

Du er den beste lillebroren i hele verden. Jeg er takknemlig for de 10 årene og 11 månedene jeg fikk med deg.

001

For alltid i våre hjerter

Jeg savner deg enda, Sindre

Da saken ble henlagt

I min «sak» var det to anmeldelser. Den første ble henlagt ganske tidlig og kom ikke som noe sjokk, selv om det selvfølgelig var kjipt. Henleggelsen av selve overgrepet derimot, det var det største nederlaget som har skjedd meg. Jeg var ødelagt i lang tid etter dette.

Det er noe med det, at når jeg hatet seg selv så mye fra før fordi det skjedde, så blir saken henlagt. Jeg følte at ingen trodde meg, og jeg følte at jeg overdrev det som hadde skjedd inne i hodet mitt. En stund trodde jeg også at jeg ikke hadde blitt voldtatt engang, faktisk. For man blir så bevisst på at saken ble henlagt, så da var det nok ikke så ille da. Men sånn er det jo ikke, eller jeg føler det ikke sånn nå i alle fall. Han la jo skylden over på meg. Endret forklaringen sin og sa at det var jeg som hadde voldtatt han. Man skulle kanskje tro at jeg synes det var latterlig, for det er det jo. Men ikke etter saken ble henlagt. Det var et slag i trynet som var nesten vanskeligere å takle enn selve overgrepet. Å bli trodd har så mye å si, for meg. Og det føles urettferdig, for når ikke rettsystemet tror deg, hvordan kan jeg forvente at andre skal tro meg?

Men det er også noe positivt ved henleggelse for det betyr jo at det ikke ble noe rettssak. Jeg vet at jeg ikke hadde orket det. Egentlig, helt ærlig, så ville jeg ikke anmelde heller. Jeg ville bare hjem. Det er nok det som føles litt kjedelig ut også, at jeg ikke hadde tenkt til å anmelde og når det først ble gjort, så ble den henlagt. Og det tok lang tid før den ble henlagt, så jeg var på en måte sikker på at det var i orden.

Det går greit nå. Eller det går bedre nå. Jeg vet at det er mange som tror meg, de fleste egentlig. For hvorfor skulle jeg gått rundt for å lyve om noe sånt? Noe annet er jo også at jeg slapp unna rettssak og det er jeg fornøyd med. Dessuten så hater ikke jeg han. Det har jeg aldri gjort. Hevn har ikke vært i tankene mine, for den eneste jeg har hatet underveis i denne saken er meg selv (og litt systemet da, men bare litt). Jeg hadde bare blitt sliten om jeg skulle hatet han, for det er ikke noe å gjøre noe med. Det har skjedd og det er gjort. Det blir ikke ugjort med hat eller ønske om hevn. (Tror kanskje jeg burde bli flinkere til å si dette til meg selv også.) Mål for en gang i livet: Slutte å hate meg selv.

Husk at dette er hva jeg føler og tenker. Det er så individuelt fra person til person, og et sårt tema å skrive om. Det er sårt for meg også. Jeg føler ikke jeg får formulert meg som jeg ønsker eller sagt alt jeg tenker. Men det får være som det er. Jeg gjør dette for å prøve og hjelpe meg selv. 

 

Da saken ble henlagt

En ord mot ord – sak

Tenkte jeg skulle fortelle litt om saken. Det ble anmeldt med en gang, politiet var raskt på stedet og etterforskning startet med en gang. Tok meg lang tid å forstå hva som hadde skjedd.

Jeg var ganske sikker på at ting skulle ordne seg, at det skulle bli rettferdig på en måte. Men etter et par uker endret han forklaring. Først sa han at ingenting hadde skjedd, så sa han.. Han sa at jeg hadde voldtatt han. At han ikke ville. Hvis det var voldtekt så kunne jo jeg bare bitt han. Den var kjip. Å få lagt skylden over på meg. Jeg hadde det jo så vondt fra før, så skulle det skje. Politiet sa at de trodde meg. Ikke glem at jeg er fra et lite tettsted, så vet ikke hvordan ting funker i større byer. Jeg følte meg trygg og trodd på.

Men så gikk det noen måneder og alt som surret rundt i hodet mitt var.. Hvorfor beit jeg ikke? Psykolog på overgrepsmottaket fortalte at det var bra jeg ikke gjorde det. Det hadde vært farlig. Og jeg vet at det er bra jeg ikke gjorde det, men allikevel tenkte jeg på hvorfor.

Etter en stund lurte jeg på om det hadde skjedd i det hele tatt. Kanskje jeg bare hadde drømt det, eller noe. Jeg vet ikke. Det ødela mye at han sa det han gjorde. At han ikke bare tok skyld selv. Fordi jeg har tatt på meg skyld. Jeg vet at jeg har mye skyld, men det hjalp ikke at han sa at det var sånn. For tenk at jeg skulle føle meg som overgriperen. At jeg lot meg selv bli voldtatt, fordi jeg ikke beit. Det er helt tåpelig, jeg hører det når jeg sier det og jeg ser det når jeg skriver det. Det er sånn jeg tenker uansett.

Det er det kjipe med å ha anmeldt. Jeg måtte gjennom mange avhør, politiet ringte stadig vekk, vennene mine måtte avhøres og møter med advokat. Hvordan skal man komme seg videre når alt man gjør er å bli påminnet saken? Jeg måtte på en bildekonfrontasjon(?) her i Oslo. Plukke ut de to i en haug med andre. Det var vanskelig og tok tid. De lignet sånn på hverandre, men jeg klarte det. Men hver dag går jeg forbi den politistasjonen og blir påminnet hva som skjedde.

Det verste var når sakene ble henlagt, men det forteller jeg om i eget innlegg.

En ord mot ord – sak

Når det som har skjedd er tabu

Det er kanskje ikke så tabu nå lengre. Mye har skjedd de siste tre årene. Mange debatter og mye prat om det. Eller så har det kanskje alltid vært det, men jeg har ikke lagt merke til det før det skjedde meg.

Jeg har alltid trodd at jeg er trygg når jeg er ute, fordi jeg er så gjennomsnittlig. Tenkte at voldtektsmenn valgte pene, tynne jenter. Så naiv var jeg faktisk. Og egentlig det ganske slemt tenkt ovenfor de jentene da, men det var nå en gang sånn tankegangen min var. Det viser seg at de som voldtar, de tar det som er lettest. Det letteste byttet. Løve mot lam. Jeg har lært nå.

De tok fra meg tryggheten, de to. Jeg som gikk så trygt rundt i gatene. Stolte på mennesker. Smilte og hadde blikk-kontakt. Det har de tatt fra meg. Jeg er ikke trygg. Møter sjeldent blikket til gutter/menn. Smiler ikke. Av og til så klarer jeg det. Det er jo ikke alle andre gutter sin feil at det skjedde meg. Men jeg synes det er kjipt at jeg har mistet tryggheten, for det var det jeg hadde. Da jeg mistet tryggheten mistet jeg masse av meg selv. Samtidig er det jo bra å ikke være for trygg, sånn at man slipper unna en del situasjoner.

For meg har det vært vanskelig at voldtekt er tabu, og i alle fall når det er oralt seksuelt overgrep. Jeg har ikke lest så mye om det, det har ikke vært så mange debatter om det. I alle fall ikke som jeg har fått med meg. Så nå, for min egen del, skal jeg bryte dette. For de siste tre årene har jeg hatet meg selv. Ja, så brutalt som å hate seg selv. Jeg hatet at jeg taklet det så dårlig, for det fantes verre voldtekter. Jeg slapp billig unna. Det er det jeg har fortalt meg selv de siste årene, og det er jo ikke rart man blir dårlig. Det som skjedde var ille, mer enn ille nok. Jeg har lov å ha det fælt. Noen takler det bedre enn andre, men sånn er det vel med alt. Jeg bare endte opp med å være en av dem som ikke taklet det så bra. Og det er helt ok. Prøver å ikke hate meg selv så mye, for det hjelper ikke på prosessen med å få tilbake meg selv. Skal sies at det ikke bare var en grunn til at jeg hatet meg selv, men skal skrive et eget innlegg om det, tenkte jeg. Kanskje det blir neste? Jeg tror det, men kan plutselig bli noe annet. Skriver det som faller meg inn. Blir litt vanskelig å planlegge sånt.

Poenget med innlegget var vel egentlig bare at jeg synes det har vært vanskelig å komme seg opp igjen fordi det er så tabu å snakke om. Jeg kan ikke gå til noen å si sånn «Hei, jeg heter Silje, sliter med ptsd etter voldtekt og er tidvis sykt kjip pga depresjon» Det funker ikke sånn. Det er ikke noe som bare plutselig kommer opp i en samtale. Det at det er tabu har gjort at jeg ikke har  snakket om det i det hele tatt. Bruker ikke ordet hvis jeg snakker om det som skjedde. Jeg sier bare «det som skjedde» eller nevner ‘festivalen’ det skjedde på. Så tabu er det for meg. Kanskje ikke for alle. Men bare ordet gir meg litt sånn frysninger fordi det er en så kjip greie.

Jeg håper jeg klarer å få bort tabuet for meg selv, for det er meg jeg gjør dette for.

Når det som har skjedd er tabu

21. juli 2013

Så mye som skulle feires og så mange som man skulle ta farvel med. En kveld som skulle bli så fin, men som endte opp som den verste noen gang. Drikkingen begynte tidlig, veldig tidlig. Drikke til seg mot til et vors med mange ukjente,  og til en kveld med så mange avskjeder og mye moro.

Jeg hadde kommet inn på sosialt arbeid hos HiOA og det skulle feires, sammen med venner som også hadde kommet inn på sine førstevalg. Ute var det et band som spilte som minte meg om broren min og jeg var så full, endte opp med å takle det skikkelig dårlig. Klarte ikke ta meg sammen, det ble bare for mye. Oppførte meg fælt mot vennene mine, dyttet alle vekk og var barnslig og sint. Litt sånn dramaqueen.

Etter en stund med dårlig, barnslig oppførsel tenkte jeg det var på tide å skjerpe seg og bare nyte resten av kvelden. Jeg hater hvor full jeg var. Dro opp til den lokale kebabsjappa som jeg hadde vært på så mange ganger. Favorittstedet med god kebab. Spurte etter speil for å ordne opp i det kaoset av et ansikt etter masse gråt. Ble med ned i kjelleren.. Ble voldtatt. Vennene mine satt i etasjen over og spiste. De hadde det artig og jeg var fanget. Kunne flyktet, men var svak og klarte ikke kjempe. Ble holdt nede og de ga meg alkohol. Øl fra glassflaske. Så han. Bare i munnen. De snakket språket sitt. Jeg skjønte at det skulle skje mer, klarte å vri meg løs. Kom meg opp til vennene. De hjalp meg, ble med ned for å hente tingene mine. Ringte politiet. Det ble anmeldt, men jeg visste enda ikke at jeg hadde blitt voldtatt. Trodde at voldtekt var når det skjedde vaginalt, ikke oralt. Tok feil.

Det har gått over 3 år og jeg har fremdeles ikke fått hjelp. Nå er det på tide å ta saken i egne hender. Det kommer til å bli litt som gruppeterapi, egentlig. Det har vi hatt om på skolen nå. Hvordan man skal lede grupper. Jeg kommer til å blogge om ulike temaer fra gang til gang, ikke om selve overgrepet. Bare ting jeg sliter med i hverdagen. Hva jeg har slitt med. Fra anmeldelse til henleggelse. Advokater og sånt. Følelser og tanker underveis til nå. Alt som plager meg egentlig. PTSD, angst og depresjon. De verste periodene. Å miste seg selv. Å hate seg selv. Ting som dette. Alt man tenker på, og  noe av det man egentlig ikke har lov til å tenke.

Håper dette kan hjelpe meg. Jeg er snart ferdig utdannet og jeg trenger å få dette ut. Lenge lurte jeg på hvordan jeg skulle få dette ut. Blogging har alltid hjulpet meg, men dette er så stort og mye. Kommer noen til å ville ansette meg hvis de googler navnet mitt og finner dette? Det er nesten bare en risiko jeg må ta, for det er en del av meg, uavhengig av om jeg deler dette eller holder det hemmelig. Tenker også at hvis ingen vil ansette meg på grunn av dette, så er det noe alvorlig galt med verden. Dette er meg og det er på tide å snakke om det.

Dette betyr ikke at jeg ønsker å snakke om det, for det er jeg ikke klar for. Kanskje senere. Først av alt må jeg skrive. Og jeg vil blogge, for det føles meningsløst å bare skrive uten å skrive til noen. Jeg har prøvd å skrive til meg selv, og det bare gikk skikkelig dårlig. Så jeg prøver dette, jeg. Det går nok fint. Håper det går fint for dere også.

21. juli 2013

Ny blogg, igjen

Hei dere,

Dette er min sjuende blogg eller noe, men nå prøver jeg på nytt igjen. Jeg trenger et sted å skrive og få ut alt som surrer rundt i hodet mitt.

Det er på tide at jeg tar grep rundt livet mitt igjen og det skal jeg da altså gjøre ved å blogge. For noen virker det kanskje rart, men det er det som har funket for meg før og da er det bare å kjøre på. Tenker jeg da.

Jeg kommer nok til å skrive om alt og ingenting, men mest av alt kommer dette til å være et sted hvor jeg skriver om voldtekten jeg ble utsatt for. Fordi jeg taklet det så dårlig og mistet meg selv. Jeg trenger å få tilbake meg selv, sette ord på alt. Tenkte det var greit å skrive et innlegg om at det kommer til å handle mye om det, for det er ikke alle som orker å lese sånt. Og det er helt ålright, for jeg liker ikke lese om det selv. Men det hadde nok hjulpet om jeg hadde funnet noen som hadde opplevd det samme som meg, for det blir ikke snakket så mye om.

Det som skjedde meg var ikke voldtekt på den måten alle snakker om. Det var penisen hans i munnen min. Oralt seksuelt overgrep. Jeg har strevd med å godta at det er en voldtekt, at det bare er jeg som er pinglete som ikke taklet det bedre. Men det er tull. Det er en voldtekt. Jeg ble voldtatt.

Men, hadde egentlig ikke tenkt til å skrive så mye om det i dette første innlegget. Ville egentlig bare advare. Og si i fra om at det kommer til å handle om alt rotet som er meg. Jeg har så mye på hjertet og som jeg trenger skrive. Så ja. Dette blir bra… For meg iallefall. Jeg har nemlig savnet skikkelig å skrive blogg og ikke bare dagbok. Blogg er mer min greie.

 

God helg!

Ny blogg, igjen